Copy
Nyhetsbrev om det å skrive bøker og leve et slags liv.
Uleselig e-post? Åpne den i nettleseren.
Daniel Milford
Tirade #0080 – 25. juli 2017 – Årgang 4

En ode til nåtiden

Kjære vene,

i det siste har jeg fått mer sans for nåtiden som konsept. Dette har gått på bekostning av noe av min respekt for fortiden.

Før jeg kan forklare fullt ut hva jeg mener, må vi først forsere hengemyra som kalles teori: Hvis vi begrenser oss til den mest konvensjonelle oppfatningen av tid, beveger vi oss langs en akse som består av tre typer tid: Fortid, nåtid og fremtid. Det som umiddelbart slår oss, er at det finnes fryktelig mye av både fortid og fremtid, mens den begrensede ressursen her er nåtid. Men før vi anser fortid og fremtid som uendelige størrelser og blir svimle av den tanken, må vi huske følgende: For hvert sekund som går, blir det ett sekund mer fortid og ett sekund mindre fremtid. I ethvert øyeblikk presses et lite stykke fremtid inn i den smale gluggen vi kaller nåtiden, og skyver derved den biten av tid som allerede lå der inn i fortiden. Det er i nåtiden det skjer. Det foregår for all del ting i fortiden og fremtiden også: over tid blir nær fortid til fjern fortid, og fjern fremtid blir til nær fremtid. Likevel er det i nåtiden den store omveltningen foregår. Det er der tiden skifter fase to ganger, fra fremtid til nåtid og fra nåtid til fortid, og det meget raskt. Det som er et fremtidshåp i det ene øyeblikket kan bli en tilbakelagt suksess eller fadese i det neste.

Det er i nåtiden det skjer.

Jeg sier at min økte sans for nåtiden går på bekostning av fortiden, men det må ikke forstås som en devaluering av fortid som sådan. Også fortiden har en gang vært nåtid, tross alt. På denne måten har jeg lært meg å betrakte fortiden i nytt lys. Tidligere har jeg ofte sett tilbake på ting jeg har gjort og tenkt «hvorfor gadd jeg det der», eller «det betyr da ingenting nå», men det betød noe da, den gangen det var nåtid. Det er i dette lyset jeg nå betrakter fortiden, som representant for det som en gang var nåtid.

Hvilke konsekvenser får dette for min øvrige livsanskuelse? Først av alt eliminerer dette nesten alt av anger. I retrospekt kan jeg mene at jeg burde ha gjort sånn eller slik, men da fortiden var nåtid, var det jo ikke slik. Da gjorde jeg det jeg mente var rett, ut fra de forutsetningene jeg hadde. Og selv om det kanskje ble feil for meg over tid, enten det gjaldt valg av jobb eller bosted eller partner, var det rett for meg den gangen, og nåtids-Daniel må bare akseptere at fortids-Daniel opplevde det slik. Å dvele ved fortiden er dårlig bruk av nåtid, til det er nåtiden for verdifull og knapp. Det betyr likevel ikke at fortiden skal glemmes. Fortiden er der for å evalueres, slik at vi tar med oss lærdommer inn i avgjørelsene vi fatter i nåtiden. Fortiden er imidlertid ikke et sted å leve i, verken på godt eller vondt. Ikke skal jeg grave meg ned i tapte kamper, ei heller skal jeg leve på gamle suksesser. Livet mitt skapes hver dag, livet er ikke summen av alt det jeg har bak meg så langt. Fortiden er bare grunnmuren jeg står på for det livet jeg skal leve her og nå.

Den andre konsekvensen av å sette nåtiden høyest, er ganske åpenbar: Jeg må leve i nuet. Være i øyeblikket. Bruke mest mulig tid på de tingene og de folkene jeg liker. Fremtiden er usikker, jeg vet ikke om jeg engang er i live der. Alt jeg vet med sikkerhet at jeg har, er nåtiden. Alt jeg skyver på inn i fremtiden, må jeg være beredt på at jeg skyver fra meg.

Mange oppfatter det å leve i nuet som en bekymringsfri og derfor tankeløs og farlig måte å leve livet sitt på, men slik behøver det aldeles ikke være. Å dyrke nåtiden som konsept betyr ikke å drite i fremtiden. Tvert imot, vil jeg si. I dette perspektivet er nemlig fremtiden å forstå som potensielle nåtider. Det ligger forhåpentligvis masse nåtid og venter på meg der fremme. Den må jeg ta vare på. Det sies at den største glede man kan ha, er å gjøre andre glad. En av disse andre, en av de aller viktigste for min del, er fremtids-Daniel. Derfor er det meningsfylt bruk av nåtiden å sørge for at fremtids-Daniel skal ha det bra. Jeg prøver derfor å sørge for at jeg forvalter nåtiden på en slik måte at den ikke legger kjepper i hjulene for at fremtids-Daniel også skal få det fint. Aller best er det om jeg klarer å tilrettelegge for at fremtids-Daniel får det enda finere enn meg. Kjernepunktet er å ikke la fremtiden få forrang. Det er veldig enkelt, og jeg har hundrevis av eksempler på dette i mitt eget liv, å forsake nåtiden fordi prosjektet man har er å legge til rette for et bedre liv der fremme. «Hvis jeg bare oppnår X, skal livet mitt bli mye bedre», tenker vi, og streber etter X dag og natt i år etter år mens vi lider og har en kjip nåtid. Det er ikke livet. For å parafrasere Marillion, et av mine favorittband, er ikke lykken å finne ved enden av veien. Lykken er veien. Livet er veien, ikke målet. Hvis jeg vantrives på veien, er ikke nødvendigvis målet feil, men jeg angriper det på feil måte. Så langt det er mulig, ligger nøkkelen for min del i å bruke nåtiden på en måte som gjør nåtiden fin, og som samtidig gjør det mulig for den fremtidige nåtiden å bli enda bedre.

Livet er ikke fortiden. Livet er ikke fremtiden. Livet er denne tynne glipen av tid vi kaller nåtiden. Nåtiden er det skjøreste vi har, men det eneste vi har. Jeg kunne ha insistert på at du må ta godt vare på nåtiden, men det kan du ikke. Den renner ut av hendene dine kontinuerlig uten at du kan gjøre noe med det. Du kan velge å gi slipp, du kan velge å holde fast, men nåtiden bryr seg ikke. Nåtiden vitrer ustanselig hen, og komposteres til fortid enten du vil eller ikke. Den gode nyheten er at det for de fleste av oss ligger masse fremtid og venter på å få bli nåtid. Det gjør ikke nåtiden mindre verdt, det gjør den mer verdt, for det er kun i nåtiden vi har mulighet til å gjøre fremtiden bedre.

Nåtiden er alt vi har. Bruk den mens du har den.
Nytt siden sist

Alle beta-leserne fra runde 2 har nå kommet med sine tilbakemeldinger til Ildsjøen. Det er kjipt – ikke fordi de hater novellen, men fordi det betyr at ballen ligger hos meg igjen og sommerferien dermed er over. Det er samtidig strålende – ikke fordi de kommer med stående ovasjoner (hvordan det nå enn skal løses per e-post), men fordi tilbakemeldingene er av så god kvalitet. Jeg kan ikke understreke nok hvor nyttig det er med eksterne blikk på dette stadiet.

Interessant nok har ingen av beta-leserne kommentert samme ting. De er ikke nødvendigvis uenige, men vektlegger ulike perspektiver, tema og detaljer. Dermed utfyller de hverandre godt og gir meg mye å tenke på. Altfor mye å tenke på, i noen tilfeller: Jeg leste den første tilbakemeldingen en sen kveld rett før jeg la meg, det var intet sjakktrekk. Hodet dundret på med nye ideer ut fra spørsmålene jeg hadde fått, og det tok flere timer før jeg fikk sove. Det er for så vidt positivt. Det er nok også positivt at beta-leserne ikke er unisone i kritikken sin. Da er det ikke noe dundrende gærent med historien som sådan. Nå ser jeg frem til å bruke resten av sommeren på å heve kvaliteten på manuset videre. Målet er å få novellen ut til verden i løpet av høsten.
Respons

Noe av min kritikk mot konserter i tirade #0078 har resonnert hos abonnent Marit:

Konserter er bra oppskrytt. Jeg hater konserter og har 1 konsert i året jeg kan ofre meg til å dra på. Den verste konserten de siste årene var en tre timer lang konsert med Bruce Springsteen i Oslo. Ute på en fotballplass eller hva det var. De gikk tom for vin, og alle skulle gå fram og tilbake og tråkke ned meg, tømme øl over meg og dytte på meg, og ikke er jeg fan av Bruce Springsteen nok til å bare akseptere det. Skjønner ikke hva jeg gjorde der. Jeg var på Prodigy under UKA i Trondheim hvor jeg måtte dra venninna mi ut av moshpiten mens jeg var seriøst bekymra for om hun hadde pådratt seg en hjernerystelse etter å ha fått en albue i hodet og hun var helt crosseyed og forvirra. Så vi sto bakerst i teltet og danset alene til Smack My Bitch Up og da kan en jo egentlig like gjerne bare være hjemme på fest som jo er mye bedre.

Eller enda bedre: hjemme og ikke på fest.
Til neste tirade-tirsdag: Gjør noe fint i dag, noe du liker å gjøre. I dag, ja.

– Daniel Milford
Facebook
Twitter
Instagram
Google+
Blogg
© 2017 Daniel Milford
Du får denne e-posten fordi du angivelig skal ha funnet det for godt å melde deg på nyhetsbrevet på danielmilford.no

Meld deg av nyhetsbrevet    Oppdater dine abonnementsinnstillinger 

Email Marketing Powered by Mailchimp