Copy
Nyhetsbrev fra Daniel Milford om bokskriving.
Uleselig e-post? Åpne den i nettleseren.
Daniel Milford
Nyhetsbrev #0003 – 12. august 2014

Hvil i helvete, datamaskinen min (2010–2014)

Kjære vene,

PC-en min har avgått ved døden. Alene står jeg tilbake, på ensomhetens kyst, revet bort fra Internett, og bemidler disse fattige ord per semafor til en folketom horisont, i håp om at et lasteskip vil passere og bringe min beskjed videre til deg.

Mitt skip er lastet med vas. Men det er sant at PC-en er dau.

PC-en min var et rasshøl, men den var et rettferdig rasshøl: Den besluttet at Elmer ikke kunne vandre hen i ensomhet, og fulgte derfor resolutt etter. Nå vil den ikke engang vise meg IKT-verdenens svar på langfingeren (les: Windows-logoen) før den slår seg av. Vel vel. Her i gården felles ingen tårer. Laptopen har vært treg og mannevond siden den dagen jeg kjøpte den for fire år siden. Hadde jeg vært av den typen som i det hele tatt kunne vurdere å levere tilbake dårlige varer, hadde jeg slått faenskapen i hodet på samtlige ansatte der jeg kjøpte den, så dårlig var den. Men jeg er ikke av den typen. Jeg er av den typen som blir blind av hjemmebrenten, og likevel insisterer på å drikke dunken tom. Derfor kjøper jeg heller ikke hjemmebrent.

Jeg blir sjelden sint på mennesker, men jeg blir ofte sint på ting. Da PC-en slo seg av for ørtende gang, rasket jeg tak i nettbrettet mitt og bestilte en Macbook Air i pur affekt, i håp om å fremtvinge sjalusi fra droget på skrivebordet. Jeg var så blendet av mitt eget raseri at jeg ikke fulgte helt med på prisen. Jeg hadde glemt at datautstyr kunne være så dyrt. Denne PC-en bør være bra. Eller, jeg har lært at Mac-folk ikke kaller det PC. Det er ikke en PC når det er Mac, må vite, akkurat slik som det ikke er cola hvis det er Pepsi.

Okei, så blir jeg sint på mennesker også.

(Advarsel: Nostalgisk og langdryg anekdote følger)

Sist jeg kjøpte og eide en Mac var i oktober 1995. Jeg var elleve år, og hadde innhentet tillatelse til å bruke sparepengene mine på husets første PC. Dette var før Internett, gutter og jenter, så her var ikke drømmen å få chatte med ukjente menn eller "å game" "MMO-er", men å få en digital tekstbehandler i hus, en som kunne parkere både min mekaniske og elektroniske skrivemaskin for godt.

PC var kostbare saker. Tilbuds-PC-en jeg fant i avisannonsen fra Datavarehuset kostet virkelig alt jeg eide her i verden. Det er som om jeg nå skulle ha kjøpt en PC til flere hundre tusen kroner. Det føltes ikke mindre dramatisk heller, da jeg sto på postkontoret og tok ut tretten tusenlapper. I gullboka etterpå sto det "Rest renter", og alle som kjenner frasen vet hvordan det føles. Skrekk og gru. Gutten som hadde spinket og spart hver ei krone hele livet sitt, og aldri unnet seg noe som helst, var raka blakk. Jeg sto foran en investering Idar Vollvik verdig.

Sammen med min far entret jeg Datavarehuset – han pliktskyldigst, jeg med store øyne. Windows 95 hadde nettopp kommet på markedet, og det var svære oppslag med lyseblå himmel og hvite skyer overalt. Jeg fortapte meg helt i plakatene, og svevde liksom bortetter himmelen sammen med skyene. Hvert åndedrag gikk via nesen, for lukten av nytt datautstyr her inne var påtrengende og vanedannende. Hadde man tappet den lukten og solgt den som dameparfyme, hadde menn brukt dameparfyme.

Jeg sto på terskelen til å bli en del av et meget celebert selskap: de i klassen med datamaskin hjemme. Og da snakker vi ikke om kjedelige datamaskiner, som de rare i datarommet på skolen, de med blå bakgrunn og stygge tegn, men kule datamaskiner man kan skrive og tegne og – Gud forby – kanskje spille litt på. Jeg ville dessuten bli den første med Windows 95. De andre i klassen hadde 3.11 eller i verste fall 3.1. Vi kunne vel alle være enige om at 95 er et mye høyere tall.

Ettersom jeg var en guttunge, tok pappa seg av selve handelen. Jeg hadde lite greie på datamaskiner (men jeg skulle ha Windows 95!), men sammenlignet med pappa var jeg kjærlighetsbarnet til Bill Gates og hvem enn som spilte rollen som Steve Jobs på den tiden. Jeg var kanskje i himmelen, men pappa var nok i helvete. Det sier litt om hans karakter at han, uavhengig av hvor utilpass han var, tok steget frem til ekspeditrisen og med den største selvfølgelighet tok avisannonsen ut av bukselommen, brettet den ut foran henne og sa:

"Vi skal ha en sånn en. En Mocintash."

Jeg prøvde å synke ned i gulvbelegget, for jeg hadde pugget annonsen nok til å vite hvordan vokalene skulle distribueres i det lange, rare ordet. Ekspeditrisen tok det hele profesjonelt, og fikk en kar til å hente pappesken. Mens pappa begynte å bla opp tusenlappene mine, spurte jeg med sped, prepubertal stemme: "Den har Windows 95 på seg, sant, ja?" Ekspeditrisen bare lo hjertelig. Jeg tenkte at hun syntes jeg var søt som stilte et så dumt spørsmål.

Da vi kom hjem senere den ettermiddagen skjønte jeg hvorfor spørsmålet var dumt. Jævla Macintosh-dritet hadde jo ikke Windows 95! Ingen skyer! Her hadde jeg gledet meg til WordPad og Paint og Minesveiper (og Hover på Windows-CD-en!), denne plastkassen hadde ikke noe av de kule greiene! Musa hadde bare én knapp! Hva slags nisser kjøper dette tullet?

(Svar: De som møter opp og kaller det Mocintash. De nissene.)

Heldigvis var det noe krøll med PC-en. Den låste seg, nektet å slå seg på, slike ting. Kanskje var det faktisk en Mocintash vi fikk. Heldigvis hadde ikke pappa dødd av skam, så mens jeg hadde mest lyst på metanol, kjørte vi tilbake til Datavarehuset og byttet den inn. Denne gangen var jeg soleklar på hvilket operativsystem datamaskinen skulle kjøre, og antall knapper musa skulle ha.

Snart spilte jeg Freecell og lagde Paint-skrivebordsbakgrunner som en helt, og så meg aldri tilbake til disse bedritne Mac-greiene. Det har tatt nesten tyve år å komme over den gedigne skuffelsen. I mellomtiden har Steve Jobs rukket både å få Apple-jobben sin tilbake og å dø. Han om det. Min nye Mac vil vise om det var verdt det.

Tilbakemeldinger på forrige nyhetsbrev

Annet enn at dere synes å være fornøyde med at Elmer er død (drøyt), har abonnent Chris bedt om en utredelse av hvorvidt formen "har funtes" (brukt av meg sist gang) er normert eller ikke. Det obsternasige Chris egentlig er ute etter, er selvfølgelig å se denne såkalte forfatteren legge seg flat og innrømme sin inkompetanse. Det gjør jeg gjerne. Det heter "har funnes", ikke "har funtes". Sånn er det når dialekten lurer seg inn i skriftspråket. Dette er ulempen med å være trønder, folkens. Ikke bli det.

Apropos skrivefeil: Jeg minnes jeg satt og skrev en tekst for en god del år siden. Helt seriøst undret jeg på om jeg skulle bruke ordet "såfremt" eller "forfremt", og begynte å lure på hva som egentlig er nyanseforskjellen på de to ordene. Jeg googlet "forfremt", og fikk et ganske entydig svar. Ordet hadde ett eneste treff. Det var brukt på tragisk.com, i en tekst skrevet av meg selv. Selveid er veleid.

I senere tid ser jeg at "forfremt" også er blitt anvendt av et par like hodeløse dansker. Det er mulig at jeg har startet en global trend som ikke kan stoppes.

Nytt siden sist

Du har sikkert lest oppslag i avisen hvor en og annen musiker eller forfatter har revet seg i håret over å ha blitt frastjålet en ekstern harddisk. På disken lå selvfølgelig den neste bestselgeren, så godt som ferdig. Alt er tapt, buhu, sier de, behold gjerne disken hvis jeg får kunsten min tilbake! Vel. Hvis du håper at mitt livsverk fulgte med i dragsuget da PC-en min tok livet sitt, må jeg skuffe deg. Alt ligger i Dropbox og koser seg. Mangelen på PC begrenser imidlertid det videre skrivearbeidet en smule, så inntil videre blir det ikke så mye nytt å melde på den fronten.

Den kommende novellen min har for øvrig fått navnet Distansen mellom oss, noe som høres ut som en paperback fra romantikk-hylla på Narvesen. Grafikeren har derfor fått beskjed om å sørge for et omslag som oser av sci-fi. Ingen klining her i gården! Bare planeter og romskip og piow-piow-piow!

Til neste tirade-tirsdag: Kryss fingrene for at jeg snart får den nye Moc-en min.

– Daniel Milford
Facebook
Twitter
Google+
Blogg
E-post
© 2014 Daniel Milford
Du får denne e-posten fordi du angivelig skal ha funnet det for godt å melde deg på nyhetsbrevet på danielmilford.no

Meld deg av nyhetsbrevet    Oppdater dine abonnementsinnstillinger 

Email Marketing Powered by Mailchimp