Copy
Nyhetsbrev om det å skrive bøker og leve et slags liv.
Uleselig e-post? Åpne den i nettleseren.
Daniel Milford
Tirade #0091 – 26. desember 2017 – Årgang 4

Førsteutkast

Kjære ildsjel,

nå i romjulen fyller Gluggen på en måte seks år.

Hva er Gluggen, spør du? Du kjenner kanskje min roman-under-arbeid bedre som Helvetten, siden det er det jeg kaller den i lystig lag, eventuelt Den store helvetten i hakket mindre lystig lag.

Det var på tampen av 2011 jeg fikk grunnideen. 2012 gikk med på research. I 2013 skrev jeg det aller meste av historien. I januar 2014 registrerte jeg forlaget jeg skulle gi ut boken på, og lanserte et nettsted hvor jeg fortalte verden om bokprosjektet som nærmet seg slutten. I kommentarfeltet til den posten skrev jeg 1.2.14 at "Nåværende mål er å ha fullstendig førsteutkast klart til sommeren". Den sommeren opprettet jeg i stedet 2014 dette nyhetsbrevet du nå abonnerer på, for å fortelle deg om ferden mot publisering.

Du leser nå nyhetsbrev nummer 91 i rekken. Gluggen er fortsatt langt unna å se dagens lys.

Er det rart jeg kaller den Helvetten?

Romanen har møtt en rekke vegger i løpet av disse mange og lange årene, og jeg har så langt skrevet og publisert tre andre historier for å ha noe annet å drive med underveis. Ofte har jeg hatt gode grunner for at det har tatt så lang tid med Gluggen. Stort sett har jeg ikke det. 

Hvis du leser tips fra forfattere om å skrive bøker, vil du før eller siden høre følgende refreng: Ha en deadline. Om du ikke har en redaktør eller forlag som setter en deadline for deg, sett en selv. Uten en deadline kommer du aldri i mål. Selv har jeg motbevist dette poenget med både Plant-Man, Distansen mellom oss og Ildsjøen. Jeg hadde ikke en deadline for noen av disse. Ville de dog blitt ferdig tidligere med en deadline? Helt sikkert. Har Gluggen en deadline? Nei. Bare ambisjoner og drømmer. Er det lurt? Nei. Blir noe som helst utført bare av å ha ambisjoner og drømmer? Ikke i livet mitt, i alle fall. Hjelper det i det minste å stille seg selv masse retoriske spørsmål? Nei. Fortsetter jeg med det? Ja.

Min lengste utgivelse så langt er ungdomsboken Plant-Man, som klokker inn på rundt 30 000 ord. En såkalt «vanlig roman» ligger på rundt 80–120 000 ord, litt avhengig av sjanger. Gluggen ligger og vaker på rundt sinnssyke 150 000 ord. Ingen andre enn meg har lest noe av det, enda jeg altså skrev brorparten av romanen for fire år siden. Ikke engang min kjæreste Alice har, i løpet av de 2,5 årene vi har hatt sammen, sett snurten av et eneste ord. Det hadde jo ingen hensikt å la henne se noe. Takket være min patenterte bedritne skriveprosess hang ikke romanen sammen for andre enn meg. Bare jeg visste hva som skulle befinne seg i alle de sorte hullene som dukket opp overalt i teksten.

Men så.

Ved inngangen til 2017 fikk Gluggen sin første deadline. Alice hadde vel fått nok av å høre så mye vagt om en bok hun ikke fikk lese, og ble enig med seg selv om at innen utgangen av året skulle hun få noe konkret på bordet. Greit, sa jeg, det skal vi alltids få til. 2017 er jo dritlangt. Over tre hundre dager, mann.

Nå er 2017 plutselig over, og jeg har fått panikk flere ganger underveis. Sannsynligvis har deadlinen hjulpet. Jeg har i alle fall kommet ett konkret steg videre. Jasåmenn, en viktig milepæl er nådd: Et ferdig og komplett førsteutkast av Gluggen er overlevert min førsteleser. Å ha nådd denne første portpasseringen er en rar følelse. Hele historien jeg har båret på så lenge, alle kapitlene med alle dialogene og krumspringene i handlingen … nå er alt plutselig i nevene på et annet menneske. Frem til nå har jeg fått ha denne verdenen i fred, helt for meg selv. Nå flytter en leser inn der og skal begynne å mene noe. Det er egentlig helt for jævlig.

Grunnfølelsen er likevel positiv. Etter å ha hatt Gluggen seks år på skuldrene mine hater jeg nå denne romanen mer enn noe annet i hele universet. Det å se at den tar et lite men konkret steg nærmere å komme seg i ut i verden og bort fra meg og skuldrene mine … det føles godt. Det føles veldig godt. Jeg gleder meg til den flytter ut. Den får aldri komme tilbake på besøk. Jeg skal bytte lås og aldri svare når den ringer.

Hvis du etter dette forventer at du snart kan kjøpe og lese Gluggen selv, er det kanskje greit å avrunde med en aldri så liten kalddusj: Førsteutkastet jeg nettopp har fullført er ikke noe annet enn et førsteutkast – det første du kaster ut. I rekken av sannsynligvis misattribuerte sitater skal Ernest Hemingway ha sagt at «the first draft of anything is shit». Det er fortsatt mye som må gjøres med denne teksten, det gjenstår mye arbeid og derfor mye tid. Det er også en stor forskjell å be om tilbakemeldinger fra beta-lesere på en langnovelle på 10 000 ord (Ildsjøen) og en murstein på 150 fuckings 000. I tillegg vurderer jeg sterkt å betale en frilansredaktør for et par runder når jeg selv mener manuset holder mål.

Alle disse stegene vil ta tid, og det må de få lov til. Er det noe jeg ønsker høyere enn alt med Gluggen, så er det at du skal ha det bedre med den enn jeg hadde. At all lidelsen og hatet og frykten og sinnet og frustrasjonen skal være verdt det for noen andre i den andre enden av denne miseren.

Så hvis du spør meg nå om når Gluggen kommer for salg, er svaret mitt et utbrent skuldertrekk og en finger i været: sommeren 2019, kanskje?
Omtaler

Film: The Last Jedi (2017)

Dere som skal se den, har vel allerede sett den, og vi er attpåtil sannsynligvis uenige, så hva er vitsen, dette blir bare å stupe inn i maurtuen. Jeg likte den ikke noe særlig. Der, nå har jeg sagt det. Et godt stykke inn i filmen tenkte jeg «dette er ikke bra, det er kjedelig og meningsløst», og det har jeg aldri vært i nærheten av å tenke første gang jeg ser en Star Wars-film, ikke engang med Episode 1 (jf. tirade #0065). Det virker som om det er to fullstendig ulike team som har laget film 7 og film 8, hvor de som skulle lage The Last Jedi ikke engang fikk snakke med de som lagde forrige film for å høre hva planen var. I stedet ble de overlatt til seg selv og sine dårlige ideer og evner. Jeg får ikke følelsen av å se en Star Wars-film, jeg får følelsen av å se en film spilt inn foran Star Wars-kulisser.

The Force Awakens var kanskje ripoff av A New Hope, men den var i det minste frisk og morsom og hadde en levende regi som brakte noe nytt inn i Star Wars-universet. Oppspillene derfra blir ikke fulgt opp på noen god måte i The Last Jedi, om de blir fulgt opp i det hele tatt. Kapitler avsluttes før de omtrent kommer i gang. Sett isolert består The Last Jedi av altfor mange parallelle løp jeg ikke bryr meg om. Det er noen gode grep her, for all del, men de burde vært pakketert helt annerledes. Og hva handler egentlig dette røret om? Hva prøver de å si!? 5/10

Les forresten Snorre Valens spoiler-befengte maltraktering av The Last Jedi. Jeg er enig i 90 prosent av det han skriver, og han formulerer seg mye bedre.

Film: The Lego Batman Movie (2017)

Juhu! Dette er filmen The Last Jedi kunne ha vært. En leken og lite selvhøytidelig historie det går an å henge med på, med en tydelig moral i bunn. 7/10

Roman: Begynnelser (2017) av Carl Frode Tiller

Digger å bli deprimert av bøkene til Carl Frode! Teaterstykket som denne boken er en forlengelse av var helt fantastisk, så forventningene mine var skrudd i været. Boken innfrir disse forventningene, mer eller mindre. Den er ikke helt Skråninga eller Innsirkling, men hadde jeg ikke lest noe av Carl Frode før, ville jeg vært over meg av begeistring for å få oppleve det evige trasige universet som også gjennomsyrer Begynnelser. Denne gangen smører han tjukt på fra starten av. Boken starter like godt med selvmordet til hovedpersonen, og tar stadige steg bakover i hans livshistorie for å svare på hvorfor han ble som han ble og alt måtte ende slik det endte. 4 av 5.

Roman: Breaking Gravity (2014) av Mitty Walters

Dale Adams er en student som tilfeldigvis oppdager antigravitasjonskraften. Livet hans går umiddelbart til helvete fordi noen der oppe i systemet ønsker å ta kontroll over oppdagelsen og skyr ingen midler for å rydde ham av veien.

Leste denne som research fordi handlingsforløpet er en smule relevant for Gluggen. Det var en overraskende fornøyelig opplevelse. Litt slitsomme rollefigurer, men en intens og actiondrevet fortelling. Egentlig en sterk 3 av 5, men for pokker, av og til må jeg runde av oppover her i livet også. 4 av 5.

Sakprosa: The Radium Girls: The Dark Story of America’s Shining Women (2016) av Kate Moore

Fy satan steike pokker. Så det er sanne historier en skulle ha lest. Dette var spinnvilt. Makan, menneskeheten er noe forkastelig svineri. Det finnes visst absolutt ingen grenser for hvor umoralske vi kan bli for å redde vårt eget skinn og/eller tjene penger.

Dette er historien om damene som på 1920-tallet jobbet med radium-basert maling i amerikanske fabrikker, om hvor jævlig sjuke de ble etter hvert, om hvor vanskelig det var for medisinstanden å skjønne hvorfor, og ikke minst om hvordan fabrikkeierne og deres advokater motarbeidet de stadig mer skrøpelige kvinnenes kamp for oppreising. Hvis denne historien blir filmatisert, blir det den beste filmen siden Hidden Figures.

Dette avsnittet kommer til å ende med «4 av 5», og det er ikke fordi historien er 4 av 5, for historien er faen meg 5 av 5. Jeg velger likevel å trekke ett poeng for at fremstillingen er altfor detaljert og unødig følelsesmessig i språket. Lærdommen jeg tar med meg som forfatter herfra er at om det du beskriver er hjerteskjærende jævlig i seg selv, er det faktisk fullstendig unødvendig å understreke dette gjennom språket. I tillegg ble jeg litt lei av at utseendet til alle menneskene i boken skulle beskrives inngående. Blir den sakte pulveriseringen av skjelettet til et levende menneske virkelig tristere av at hun var slående vakker da hun var frisk? 4 av 5.
Til neste tirade-tirsdag: Bli litt imponert av at jeg endelig har et førsteutkast, da!

– Daniel Milford
Facebook
Twitter
Instagram
Google+
Blogg
© 2017 Daniel Milford
Du får denne e-posten fordi du angivelig skal ha funnet det for godt å melde deg på nyhetsbrevet på danielmilford.no

Meld deg av nyhetsbrevet    Oppdater dine abonnementsinnstillinger 

Email Marketing Powered by Mailchimp